Birøktens historie

Først var menneskene honningjegere. De røvet honningen fra villbier. Hulemalerier fra rundt 12.000 år siden viser mennesker i taustiger som har tatt seg fram til bienes bosted i en fjellvegg. De hadde kurver eller korger til å ta med seg bienes vokskaker i.

Seinere ville menneskene ha mer kontroll over de små insektene. Hule trær med bier i ble enten skåret ned og fraktet hjem til boplassen, eller trærne ble voktet der de sto. Slike trær var verdifulle og gikk derfor i arv. Etter hvert ble det også alminnelig å lage kuber for biene. Kvister og halm var vanlig byggemateriale. Når honningen skulle høstes, ble biene drept og de fastbygde vokstavlene skåret ut. Dette var verken en særlig økonomisk eller trivelig framgangsmåte.

Forbedringen av kubeutstyr tok fart på midten av 1800-tallet. Da kom løse trerammer som biene kunne bygge vokstavlene inne i. Rammene kunne tas ut av kuben, uten å skade bisamfunnet. Dette var en revolusjon, både for stell av biene og utvinning av honning. Annet utstyr som honningslynger og dronninggitter fulgte snart.

I dagens birøkt brukes nesten bare dette systemet med løse rammer i kubekassene. Antall kasser til hvert bisamfunn reguleres etter hvor stor plass biene trenger til enhver tid. Om vinteren er det oftest nok med ei enkelt kubekasse. Om sommeren når biene har mye yngel og honning, kan birøkteren utvide plassen ved å sette flere kasser opp på hverandre, kanskje opp til 5 i høyden.
Begrepene yngelrom og skattekasse, er bestemt ut fra hva biene i øyeblikket bruker kassene til. I yngelrommet holder dronninga til med egglegging, og yngelen fôres opp. Mellom yngelrom og skattekasse plasseres et dronninggitter. Dermed blir det kun honning i skattekassene. Navnet kommer av at de gamle birøktere sa: "- skatte biene", og vi vet hva de mente....